Jesus etablerer et fellesskap

Jeg skriver for tiden en serie på 3 artikler i Sambåndet om hva disippelskap er. Jeg publiserer artiklene her på bloggen samtidig med at de kommer på trykk i Sambåndet.

Herren Gud sendte sin sønn til jorden med et oppdrag, og hva er det første  han gjør? Han etablerte et fellesskap! I det han kaller 12 unge menn til å bli hans disipler, etablerer han et fellesskap sammen med dem. Når jeg sier et at han etablerte et fellesskap, sier jeg ikke at han laget noe som lignet en bibelgruppe som møtes jevnlig. Han valgte ut 12 stk, og inviterte dem til å leve sammen med seg. De hadde felles økonomi, de spiste sammen, de gikk på turer, de besøkte venner og kjente og de fisket sammen. Kort sagt levde Jesus livet sammen med disse 12.

Jesus kalte disse 12 til å bli disipler, og strategien han velger å bruke er; et fellesskap. Å leve livet sammen, er den beste måten å gjøre disipler på. Disippelskap skjer alltid i rammen av et fellesskap og det å leve livet sammen. Disippelskap handler nemlig om å møte livet sammen med Gud og andre mennesker. Jeg blir utrolig utfordret av hvordan Jesus gjør disipler. Han modellerer en måte å leve på som er langt utover min komfortsone. Samtidig som det er utfordrende, er det attraktivt å leve så nært andre mennesker.

Jeg tror at en av de største utfordringene vi som vestlige kristne har, er å våge å leve slik som Jesus modellerer. Koinonia er gresk, og oversettes med samfunn eller fellesskap i Bibelen. Koinonia betyr å ha del i. Jesus modellerer at disiplene har del i hans liv, og han har del i deres. Bibelsk fellesskap er å ha del i hverandre. Det er altså noe langt mer enn å snakke sammen, be sammen, lese i Bibelen sammen og samles jevnlig (selv om det er viktig!!).  At noen har del i ditt liv, og du har del i noen andre sitt liv, er noe mye dypere. Å ha del i, vil si å inviteres inn på innsiden. Å del i, vil si å leve i lyset med hverandre på alle områder. Å ha del i, vil si at man lar alt komme til overflaten. Bibelsk fellesskap handler altså om å ha del i hverandres liv.

I apostelgjerningene finner vi flere uttrykk som sier noe om hva det vil si å leve sammen med andre mennesker på en måte som gjør at man  har del i hverandre.  Jeg skal kort kommentere to av dem.

”Alle som trodde var sammen…” (Apg 2:44)
Vi sier gjerne at vi skal på et møte eller en aktivitet. I dag er det fullt mulig å være på et møte uten å være sammen med noen av de andre som er der. Man kan være i samme rom, men det skjer ingenting som ligner på bibelsk fellesskap i rommet. Min påstand er at mye av det som skjer i våre bedehus ikke ligner på et bibelsk fellesskap. Vi samles gjerne, men vi er ikke virkelig sammen. I mye av det som skjer i kristen-Norge legger vi til rette for anonymitet. Anonymitet er det motsatte av koinonia. Vi må sørge for at vi er sammen når vi samles. Det finnes en kultur der man oppsøker bedehuset, setter seg på en stol, hører på sang og tale og går gjerne hjem under den siste sangen. Dette er ikke bibelsk fellesskap. Den praksis som beskrives i apostelgjerningene er å være sammen. Vi må sørge for å være sammen når vi samles.

”Heller ikke var det noen som sa at det de eide, var hans eget, men de hadde alt felles.” (Apg 4:32)
Hva vil det si at man har ting felles? Jeg tror ikke dette betyr at det ikke fantes personlige eiendeler hos de første kristne. Disse menneskene hadde så mye del i hverandre at det å være bevisst egne ting kom i andre rekke.  Man hadde personlig eiendom, men man regnet det som felles eie. Det er ganske spenstig! Materialismen har tatt tak, langt inn i våre bedehusmiljø. Hvor mange kjenner du som ser på det en eier som noe som tilhører fellesskapet? Vi ser at det å ha del i hverandre også handler om våre eiendeler. Noen har noe som andre ikke har, og da deler vi selvsagt.

Slik var konteksten, miljøet og omgivelsene Jesus gjorde disipler i. Det var altså i fellesskapet at disippelskap skjedde. Oppdraget vår er å gjøre disipler slik som Jesus gjorde, og da kan vi ikke komme utenom det å skape bibelske fellesskap (koinonia).

Noen spørsmål til refleksjon:
1. Prøv å beskriv med egen ord hva det vil si å ha del i andre menneskers liv? Hvilke praktiske konsekvenser får det?
2. Hva trenger du å gjøre, neste gang du oppsøker bedehuset, for å  være sammen med dem du møter der?
3. Hvordan kan du begynne å dele det du eier med andre mennesker?

Hvordan gjøre disipler?

Jeg skriver for tiden en serie på 3 artikler i Sambåndet om hva disippelskap er. Jeg publiserer artiklene her på bloggen samtidig med at de kommer på trykk i Sambåndet.

Kall og sendelse hører sammen. Når du og jeg tar imot kallet til Jesus følger det automatisk med en sendelse i det. Dette betyr at alle mennesker som ser på seg selv som kristne, også er sendt ut med et oppdrag. På samme måte som alle er kalt inn i en relasjon med Jesus, er vi alle sammen sendt ut til å gjøre andre mennesker til disipler. Samme hvilken utrustning vi har, hvor gamle vi er eller hvor vi bor, er oppdraget vårt å gjøre disipler.

Det er ene og alene relasjonen til Jesus som gjør oss til disipler av Han. Med det utgangspunktet tenker jeg at å gjøre disipler er å lede mennesker mot Jesus. Disippelgjøring handler altså om retning. Alle mennesker har en retning på sitt liv. Noen mennesker er langt borte fra Jesus og noen er mye nærmere, noen bekjenner troen på Jesus og andre gjør det ikke. Noen er på vei bort fra Jesus , andre på vei mot Han.

Noen hevder at man ikke blir disipler før man har bekjent troen på Jesus. Bibelen lærer helt tydelig at bekjennelse og tro er avgjørende i etterfølgelsen av Jesus (Rom 10:9-10). Det er helt klart et avgjørende skille mellom dem som tror og bekjenner, og dem som ikke gjør det. Samtidig med dette vil jeg hevde at det å gjøre mennesker til disipler begynner før dette tidspunktet der mennesker bekjenner troen. Hvis disippelskap er å lede mennesker mot Jesus er det helt klar at det begynner før man kommer til det tidspunktet der man er klar til å bekjenne troen.

Jesus hadde 12 utvalgte disipler (Han hadde flere, men de 12 var hans nærmeste gruppe). Når ble de 12 disipler av Jesu? Når bekjente disse 12 med munnen hvem Jesus var og trodde det i sitt hjerte? De ble disipler av Jesus den dagen Han kalte dem til å følge Seg, og faktisk sier ikke evangeliene noe entydig om når de bekjente troen. Vi vet at Peter bekjente troen i Cæsarea Filippi (Matt 16:13-18). Muliges Peter hadde gjort det før, men hvorfor spør Jesus da dette spørsmålet? Poenget mitt er at det er viktig for oss å forstå at prosessen med å gjøre mennesker til Jesu disipler begynner tidlig.

Paulus sier flere ganger at mennesker han gjør til disipler skal etterligne han slik han etterligner Jesus (1Kor 4:16, 1Kor 11:1, Fil 3:17 og 2Tess 2:9). Disippelskap er å lære av Jesus, og den beste måten å lære noe er å lære det av noe som kan det. De praksissene og verdiene du har i ditt liv som minner om Jesu verdier og praksiser kan du lære fra deg. Det finnes mange ting i mitt og ditt liv som ikke minner om Jesus, men det finnes også en del ting som minner om Han. Vær frimodig på å lære det til andre mennesker. I dette må man også være oppmerksom på at det ikke er deg og meg de skal ligne, men Jesus. Ikke knytt mennesker til deg, men knytt dem til Jesus. Fokuset er ikke å lære fra deg, men å lære av Jesus gjennom deg. Det er en stor forkskjell!

Å gjøre disipler tar tid, og det Jesus gjorde var å leve sammen med dem Han investerte i. Å gjøre disipler handler om å invitere andre mennesker inn i våre liv, og la dem bli en del av det livet vi lever. Desto nærmere inn i våre liv de kommer, jo mer effektive vil vi være i å gjøre disipler.

Fra egen erfaring er det en ferdighet som stikker seg frem i det å gjøre disipler; å stille gode spørsmål. Hvis vi gir svar blir det at vi gjør disipler av oss selv, men hvis vi stiller gode spørsmål som leder mennesker til Jesus, gjør vi disipler av Jesus. Jesus prøver alltid å si og gjøre noe i livet til dem som følger Han. Ved å stille gode spørsmål kan vi hjelpe hverandre til å høre hva Jesus sier, og se hva Han gjør. Når dette er identifisert kan vi som en respons lære nye praksiser eller verdier.

Noen spørsmål til refleksjon:
1. Hvordan kan jeg lede mennesker mot Jesus i helt vanlige hverdagssituasjoner?
2. Hvilke elementer har du i ditt liv som kan minne om Jesus? Hvordan kan du lære dette videre til andre?
3. Hvilke justeringer må du gjøre for å kunne invitere andre mennesker nærmere inn i ditt liv?
4. Hvorfor er det viktigere å stille gode spørsmål enn å gi svar?

Hva er en disippel?

Jeg skriver for tiden en serie på 3 artikler i Sambåndet om hva disippelskap er. Jeg publiserer artiklene her på bloggen samtidig med at de kommer på trykk i Sambåndet.

Mange har sikkert fått med seg at disippel er det siste i den kristne bevegelsen. Disippelskap er tema på konferanser, møter, gudstjenester og andre typer samlinger. Det skrives bøker om disipler og det diskuteres hva en disippel er.

Jeg tenkte å hive meg på trenden, og dele noen refleksjoner rundt hva en disippel er. På Jesu tid var en disippel navnet på de en rabbi valgte ut til å være rabbiens etterkommere; de som skulle bringe budskapet, praksisen og livet videre. Alle rabbiene hadde disipler. Disiplene var en gruppe av yngre menn (gjerne ned i midten av tenårene) som rabbien lærte opp. For jødene var det ganske stor status å være disippel av en rabbi, og de fleste ville sett på det som et stort privilegium å bli utvalgt til å være en rabbis etterfølger. Disipler var altså ikke noe eksklusivt Jesus hadde. Det var en etablert rolle på Jesu tid, og mange begynte som disipler og sluttet som rabbier med egne disipler. Relasjonen fra en rabbi til en disippel var avgjørende i det å gi tankesett, praksis, lære og ideologi videre fra ett ledd til neste ledd. Relasjonen var nær, omfattende og langvarig. En disippel var en som lærte å være, og gjøre som sin mester i alle ting.

Jesus var i jødisk kontekst en rabbi, og hadde derfor også disipler. I begynnelsen av evangeliene kan vi lese om at Jesus kalte disipler til å følge Han. De 12 som fikk utfordringen tok imot den og ble etterfølgere av Sin mester (rabbi) ; altså disipler. Det virker som om Jesus fungerte innenfor de normene som var for hvordan en rabbi skulle opptre. Selvsagt var livet, praksisen og budskapet til Jesus annerledes enn det samtidens andre rabbier hadde. Når jeg leser historiene i evangeliene om Jesus og disiplene, ser jeg at Jesus også prøver å lære Sine disipler å være og gjøre som Han selv er og gjør. Igjen og igjen kan vi lese om at disiplene ble sendt ut til å gjøre det samme som det Jesus gjorde (eks. Matt 10:5-15). Det er også historier i både evangeliene og i apostlenes gjerninger som forteller at Jesu disipler gjorde det samme som Jesus (eks. Luk 10:17 og Apg 3:6-8). Andre ganger ser vi at Jesus irettesetter adferd som ikke er slik som Han selv ville opptråd i samme situasjon (eks. Matt 19:13-15). En disippel av Jesus er en som lærer å være, og gjøre som Jesus i alle ting.

I slutten av Matteus evangeliet finner vi Jesus sitt oppdrag til alle mennesker, gjennom alle tider, i alle kulturer og i alle samfunnslag. Samme hvilken rolle vi har og hva vi er utrustet til å gjøre, er dette fundamentet vi står på. ”Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (Matt 28:18-20). Kort sagt er vårt oppdrag å gjøre disipler av Jesus. Da er det viktig å vite hva en disippel er.

La meg si litt om hva en disippel ikke er. Det er ikke å være enig i den kristne tro. Det er ikke å gå på møter eller lese i Bibelen. Det er ikke å gi penger til misjon. Det er ikke å drive aktiviteter i kristen regi. Det er ikke å mene det rette. Det er ikke å inneha bestemte verv eller roller. Alle disse tingene er det mulig at en disippel gjør, men de alene gjør ikke at man er en disippel av Jesus.

Det er ene og alene relasjon til Jesus som gjør oss til hans disipler. I den relasjonen ligger det underforstått at vi ønsker å lære å være, og gjøre som Han i alle ting. Basert på denne relasjonen gir Han oss også oppdraget; å gjøre andre mennesker til Hans disipler.

Noen spørsmål til refleksjon:
1. På hvilke områder trenger du å lære å være og gjøre som Jesus?
2. Hvor nær, omfattende og langvarig er din relasjon til Jesus?
3. På hvilke måter lærer du andre å være og gjøre som Jesus i alle ting?

Muligheter i en gammel organisajson

Den siste måneden har det skjedd flere ting som gjør at jeg ser rimelig annerledes på organisasjonen jeg tilhører. Jeg har vært ansatt i Indremisjonsforbundet siden august 1998 (dvs. 13 og 1/2 år) og det vi har gjort på Bryne har vell stort sett blitt møtt med skepsis. Organisasjonen er bygd opp slik at all myndighet ligger lokalt og dette har gitt oss rom til å gjøre det vi har hatt tro på. Jeg har de siste 6-7 årene holdt meg borte fra en god del sammenhenger sentralt i organisasjonen fordi det ikke har vært særlig konstruktivt og nyttig å være der. Vi har hele tiden ønsket å være innenfor organisasjonen og etterhvert har nok flere og flere sett at vi ikke var et blaff, men at vi bygde noe langsiktig. Det er selvsagt noen ting jeg personlig ser annerledes på enn hva som ImFs standpunkt, men både egen vurdering og Guds ledelse opplever jeg som om at det er til det beste å være innenfor organisasjonen (dette avsnittet for å gi litt bakgrunn).

Dette er ikke en publisering for å kritisere ImF, men for å løfte organisasjonen opp og anerkjenne dagens potensiale. Akkurat nå fryder jeg meg over å tilhøre ImF. Min opplevelse er at mulighetene og potensialet her er mye større enn mange andre steder. Det er fortsatt en god del endring som må til, men jeg kan helt ærlig ikke se hva som skal kunne stoppe disse endringene. Mye av dette skyldes ny leder i organisasjonen; Erik Furnes. Jeg opplever at han vil at organisasjonen skal innta nytt land, være på offensiven og være nyskapende og solid. Det kommer helt sikkert til å ta noen år, men det er fullt mulig.

I midten av desember fikk jeg lov å være med på en strategi samling initiert av sentralleddet i organisasjonen. Det er en pågående prosess som drives av Erik (generalsekretær), men som primært omhandler kretsene (10 stk). På denne samlingen var det ca 25-30 stk. En av oppgavene som ble gjort her var å beskrive drømmebildet 2020. Fem grupper presenterte sitt drømmebilde og ingen sa noen ting om forkynnere, møteuker eller drift av aktiviteter, og alle sa noe om disippelskap og bygging av fellesskap! Jeg var helt sjokkert! Jeg visste at ting var i endring, men at det var komt så langt visste jeg ikke. 2012 skal brukes til å forankre prosessen i alle kretsene. Blir spennende!

Første uken i det nye året var jeg på Arbeidermøte og hadde foredrag. Det gikk veldig bra og jeg fikk stort sett veldig gode tilbakemeldinger (foredraget kommer på mp3 her en gang om ikke lenge..). Erik omtalte meg som en libero, med en fri rolle etter jeg var ferdig. En slikt mandat/rolle kan jeg leve godt med 🙂

De siste dagene har jeg også lest om at ImF skal kartlegge det norske folks holdninger til bedehuset sammen med TNS Gallup. Dette kan du lese om både i Dagen og i Sambåndet. Dette prosjektet synes jeg er utrolig spennende og gleder meg til å se hva man finner ut.

Alt i alt er miljøet eller atmosfæren i organisasjonen utrolig bra. Det er stor vilje til å erkjenne situasjonen, se etter nye måter å arbeide på, tenke annerledes og stille spørsmål rundt hva som blir gjort og hvorfor vi gjør det. Jeg skal ikke prøve meg på noen profetier, men jeg sitter med en følelse av at ImF om 10 år vil være toneangivende i Skandinavia på det å se nye fellesskap plantet og radikalt disippelskap praktisert. Jeg blir mildt sagt begeistret og entusiastisk. Joiner du meg i begeistringen? 🙂

Jeg fant ut jeg var lunken…

Her en dag oppdaget jeg at jeg var lunken. Jeg er teamleder i Bedehuskirken, har vært i «gamet» i over 13 år, jeg forkynner ofte, jeg ber og har store tanker om hva det vil si å følge Jesus. Mange har tillit til meg og opplever at jeg er en leder med integritet og vilje til å gjøre noe. De siste 2 ukene har hvem jeg er i andres øyne ikke betydd noe. Hvorfor? Fordi jeg fant ut at jeg var lunken. Rettere sagt; Gud viste meg at jeg var lunken!

Mandag 14. november hadde jeg besøk av Geir Morten Nilsen. Han landet på Sola i 17:00-tiden på kvelden og skulle undervise på ledersamling i Bedehuskirken. Jeg kjenner ikke Geir Morten godt. Jeg har møtt han noen ganger, men jeg kjenner han ikke. Vi avtale i april at han skulle kommer og tanken min var at siden han er en helt utrolig inspirerende formidler og bærer noe om relasjon til Jesus, bønn og lidenskap som er helt unikt, ville det være en god ting å få besøk av han. Vi satte oss på Mezzanin for en kaffe. Et eller annet sted i samtalen sa han følgende til meg: «Thomas! Det er du og meg som trenger å bli frelst! Det er du og meg som ikke kjenner Jesus. Det er problemet. Det er ikke de andre. Det er du og meg som trenger å bli frelst!» Jeg gjentar: «Thomas! Det er du og meg som trenger å bli frelst! Det er du og meg som ikke kjenner Jesus. Det er problemet. Det er ikke de andre. Det er du og meg som trenger å bli frelst!» Geir Morten er bergenser og snakker mye, så budskapet kom flere ganger mens vi drakk kaffe. Jeg er en stille jærbu, så jeg lyttet og nikket.

Jeg kan ikke huske sist noe traff meg så hardt i magen. Jeg har i noen måneder vært frustrert over noen ting som ikke fungerer som de skal her i Bedehuskirken, så opplever jeg at Gud sier til meg: «Det er du! Begynn med deg selv!» Jeg tror ikke frustrasjonen er feil, men Gud avslørte for meg hvor problemet egentlig ligger og hvor mitt fokus trenger å være. Som leder har jeg lett for å se flisen i de andres øyne, mens bjelken hos meg selv går meg hus forbi. Gud sier til meg: «Det er du! Begynn med deg selv!»

Jeg merket den dagen at noe skjedde, inni meg, men det gikk et par dager før jeg klarte helt å definere hva Gud ville si. Jeg vet fortsatt ikke helt om jeg klarer å forklare det slik at du forstår, men min overbevisning og det jeg kjenner på, er tydelig for meg. I dag er jeg helt overbevist om at jeg er lunken, og det treffer meg hardt i magen.

Min situasjon er at jeg leder en relativt vellykket kirke, med mange gode folk. Jeg har en nydelig kone, to barn, bil, hus, jobb og alt som skal være på plass. Jeg har ikke mange fiender, og er stort sett godt likt av de fleste. Jeg bruker mye tid og energi på å gjøre en god jobb og jeg tror at som oftest er det jeg leverer tilfredsstillende for folk rundt meg. Jeg vet hvordan jeg skal unngå bråk og oppstyr. Det er stort sett harmonisk rundt meg; gjennomsnittlig. Hvis det er mulig å snakke om et privatliv, ser det også veldig greit ut. Ting er bra, men det skiller seg ikke ut som ekstraordinært (ikke det at det er et mål i seg selv). Vi er stort sett opptatt av oss selv, vårt eget evig liv og barnas. Gjennomsnittlig.

Det jeg opplever Gud sier til meg er: «Det som du definerer slik som du nå gjør; det kaller jeg for lunkent!» Bang!

For å dra dette i en bibelsk kontekst. «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn.» (Åp 3:15-16) Her defineres 3 typer mennesker; kalde, varme og lunkne. Hva kald og varm er sier seg nesten selv, lunken derimot er kanskje litt mer «tricky» å finne ut av. De fleste av oss vet om vi tror på Jesus eller ei. Det bestemmer om vi er kalde eller varme. Deretter kommer en slags ekstra utfordring. Hvis du tror du er varm, finnes det også en mulighet for at du er lunken. Videre står det: «Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting» (Åp 3:17a). Det er meg. Det kunne jeg sagt. Akkurat dette kunne jeg sagt. Nøyaktig likt! «Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se. Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp 3:17b-20) Det Jesus fortsetter med å si er disse kjente versene om å stå utenfor døren å banke. Rammen her er en som meg; som tror, men Jesus er parkert på utsiden. Dette avsnittet er til en kirke. Dette budskapet er til meg som tror og følger Jesus. Dette budskapet er til meg! Lunken er at jeg er rik, har mer enn jeg trenger og mangler ingenting. Lunken er at ting ser fint ut og er helt gjennomsnittlig. Lunken er at Jesus står utenfor døren og døren er lukket.

Geir Morten sa til meg; «det er du og meg som trenger å bli kjent med Jesus. Det er vi som ikke kjenner Han.» Hvis Jesus står på utsiden, er det vell ingen tvil om at relasjonen lider.

Jeg har følt meg enormt avslørt. Jesus har avslørt lunkenheten min. Det gjennomsnittlige og det som ser så fint ut ble liksom bare brettet ut og lagt helt åpent foran meg og foran Han. Han visste det selvsagt! Det at jeg er lunken er ingen nyhet for Han. Det er en nyhet for meg. For meg er det en ordentlig nyhet som kom helt overraskende.

Jeg er en type som veldig fort legger en plan. Jeg prøver å gjøre meg ferdig meg omvendelsen; observasjonene, refleksjonene og diskusjonene. Det har jeg prøvd å stritte imot denne gang. Jeg har prøvd å velge å være i dette moduset at Jesus avslører meg og knuser meg. Jeg er fortsatt lunken. Jeg er fortsatt avslørt. Jeg er fortsatt et annet sted enn der jeg bør være.

Jeg antar at en del av dere tenker at Thomas du må ikke være så hard mot deg selv. «Ro ned litt Thomas! Ta det litt rolig Thomas.» Hvis det er en ting jeg vil du skal huske fra det jeg skriver her er det følgende: «Jeg er ikke hard mot meg selv. Jeg har ikke tenkt å roe ned. Jeg er ærlig og jeg har aldri følt meg så fri som disse siste 2 ukene. Sannheten om hvem jeg er setter meg totalt fri.» Mange av oss tror at omvendelse er å trykke seg selv ned, men det er det motsatte; fordi det setter fri.

Foto: BBQ Junkie 

Everything is a remix

For noen uker siden kom jeg over denne videoen. Jeg tror jeg har sett den 3 ganger i den perioden. Jeg er opptatt av å prøve å skape en kreativ kultur rundt meg, og den videoen snakker rett inn i hva kreativitet er. Jeg merker selv at jeg har lett for å tenke at kreativitet er å starte med et blankt ark, og så ende opp med en helt genial løsning. Jeg erfarer at det sjelden skjer, og videoen her er befriende med tanke på hvordan man kommer opp med den geniale løsningen.

Everything is a Remix Part 3 from Kirby Ferguson on Vimeo.

(via ND Strupler)

Ufrivillig bloggefaste

Da ble det en helt ufrivillig bloggefaste i hele 24 dager. Det var ikke planlagt. Det bare ble slik. Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor, men jeg har bare ikke skrevet noe. Jeg har mange ideer, og jeg håper jeg klarer å få dem ut på løpende bånd nå. Kanskje, kanskje ikke??

Forskjellen mellom en god og dårlig PowerPoint

I dag kom jeg over en utrolig bra blogge publisering om visuell kommunikasjon av Seth Godin.  Publiseringen er ganske gammel, men den treffer hodet på spikeren. For de av oss som er opptatt av formidling er dette vell verdt å lese.

Really Bad Powerpoint

Seth Godin´s blogg er verdt å følge. Han er utrolig dyktig på å skrive korte publiseringer som utfordrer og leder meg inn i refleksjon. Primært blogger han om tematikk relatert til markedsføring.

Er Facebook en fristelse?

Etter jeg begynte å blogge har spørsmålet om å involvere meg på Facebook blitt mer og mer relevant. Samtidig jobber vi nå med strategi for bruk av nettsider og sosiale medier i Bedehuskirken, og det gjør at jeg leser en god del om bruk av sosiale medier, og hvordan kirker og organisasjoner kan bruke disse verktøyene.

Som etterfølger av Jesus har jeg lært at når man møter fristelser skal man rømme fra fristelsen. Nærhet til en fristelse betyr nesten alltid at man faller. Akkurat dette opplever jeg nå. Jeg leser mye om hvordan og hvorfor. Jeg har mange samtaler om hvordan jeg/vi kan bruke Facebook og hva som er både bra og dårlig med å være der. Nærhet til Facebook gjør at nå føles det som om det er rett før. Jeg vet ikke helt om jeg liker det.

Frem til nå har jeg klart meg veldig godt uten Facebook, men jeg ser at muligheten både for dialog og ha innflytelse kan kunne økes betraktelig med å bygge relasjoner der mennesker er; på Facebook. Det som derimot holder meg igjen er at jeg har holdt igjen lenge nå og det føles nesten (med vekt på nesten) som et nederlag å kapitulere.

La meg understreke at jeg kommer aldri til å bruke Facebook til å fortelle verden at jeg nettopp har stått opp, hva vi skal ha til middag eller at livet er fint på ferie i Syden. Det er kanskje interessant informasjon, men dette er ting verden ikke trenger å vite. Det jeg tenker er at Facebook kan være et verktøy primært for å holde kontakt med mennesker som ikke bor i Bryne og være et sted for innspill og dialog omkring verdens viktigste oppdrag; å gjøre disipler av Jesus. Men, jeg er usikker på om det virkelig er det?

Er det noe av dere som tenker noe om hva jeg bør gjør? Bør jeg rømme fra fristelsen eller bør jeg holde meg så nær at det ikke finnes noen vei utenom?

Visuell kommunikasjon

Jeg er rimelig opptatt av å utvikle mine visuelle kommunikasjons ferdigheter. Andrew Jones skrev en gang i en blogge publisering:

If God is a VJ, the devil uses Power Point!

De fleste kirker bruker PP (og lignende verktøy) til å kommunisere tekst, ord, bokstaver, etc. PP og de fleste andre slike verktøy er egentlig verktøy som skal hjelpe oss å være visuelle. Jeg tror vi har mye å gå på her. De siste årene har jeg prøvd å bruke keynote når jeg underviser/forkynner, men jeg skal helst ikke bruke noen ord eller tekst. Det tvinger meg til å tenke og arbeide visuelt med det jeg skal formidle. Det er ikke lett, og det tar ofte utrolig mye mer tid. Samtidig er det verdt det. Jeg tror at vår evne til å utvikle våre visuelle kommunikasjons ferdigheter vil gjøre oss mye bedre.

Jeg har lyst å utfordre alle oss som driver med formidling/undervising av den kristne tro til å bestemme seg for å aldri formidle noe uten at det også formidles visuelt. Våger du ta en slik sjanse? Noen som tar utfordringen eller har erfaringer fra bruk av visuelle verktøy? Noen som vet om andre gode presentasjonsverktøy vi kan bruke?

The Value of Data Visualization from Column Five on Vimeo.

(via ChurchMag)